I utvikling

Prosjekter i utvikling:

Sammen, hver for oss
av Jon Erik Myre

SAMMEN, HVER FOR OSS er en historie om to individer. To mennesker på hver sin planet. I hvert fall rent mentalt. De har begge mistet noen, men er ikke på samme stadium i sorgprosessen. Samtalen som oppstår bærer preg av misforståelser og et desperat forsøk på å få den andre til å forstå. I små drypp blir vi mer kjent med de to, hva de har opplevd, og hvem de er og kan bli – for hverandre.

Sorg treffer oss alle så ulikt. Én og samme hendelse kan oppleves forskjellig, og trigge så ulike ting i hver og én av oss. Sorgen blir ofte omtalt som en prosess, og blir gjerne presentert med ulike stadier. Skillet mellom de ulike stadiene kan være ganske store, og kan gjøre den som står i det nesten ugjenkjennelig i overgangen mellom dem. Sorgen treffer oss alle så ulikt. Og prosessen som følger er heller aldri lik. Når to mennesker opplever det samme vil sjelden, eller aldri, prosessene ta høyde for hverandre, og de ulike mentale tilstander kan føre til misforståelser og konflikter.

SAMMEN, HVER FOR OSS tar for seg en slik sorgprosess. To mennesker i hver sin prosess etter et tap. To mennesker i hvert sitt stadium av den prosessen. Dialogen som utspiller seg er ubehagelig, haltende og tidvis brutal. De evner ikke å forstå den andre. Ikke helt. Og de har svært så ulike behov. Gradvis beveger de seg mot sitt neste stadium i sorgprosessen, men til ingen nytte. De er stadig i hvert sitt stadium, og er ennå ikke i stand til å møtes i sorgen de bærer på. Sceneteksten prøver ikke å gi noen fasit på rett eller galt, men heller åpne et vindu inn i to menneskers skjebner. To mennesker som takler det de står ovenfor på ulikt sett, noe som igjen åpner for å treffe et større publikum hva gjelder opplevelsen av gjenkjennelse. Det er ønskelig at dette innblikket vil bidra til en refleksjon over en selv og eget liv, hvordan man takler det man møter, kanskje spesielt i krisetilstand, men like fullt også  en refleksjon over andres liv og hva de rundt oss kan stå i. For uansett hvor mye empati eller sympati vi føler, vil man aldri helt og fullt kunne vite hvordan andre opplever det de står i. Selv når situasjonen for deg og den andre er tilnærmet lik.

Manuset utvikles med støtte fra Dramatikkens Hus, Kristiansand Kommune, Agder Fylkeskommune og Fond for frilansere.

KonTrollrommet
av Jon Erik Myre

I nær fremtid har den norske stat etablert Trollfabrikker for å styre informasjonsflyten ut til befolkningen. To og to arbeider sammen i sine kontrollrom hvor den ene trigger til debatt og den andre holder liv i samtalen – alt for å holde fokuset borte fra hva som egentlig foregår.

Sceneteksten tar opp alt det man helst ikke vil, men kanskje likevel bør snakke om. Vi dykker inn i en verden av digital manipulasjon og polarisering. I en sliten trollfabrikk sitter to mennesker i et klinisk, bunker-lignende rom fylt med gammel og utdatert teknologi. Fra hver sin arbeidsstasjon troller de kommentarfeltene, og både engasjerer og provoserer befolkningen. Mens de utfører sitt arbeid blir de konfrontert med mange ulike og komplekse spørsmål og utfordringer, og må både forholde seg til og definere fakta, sannhet, demokrati og moral. Sceneteksten utforsker hvordan trollfabrikker påvirker samfunnet og stiller spørsmål ved hva som skjer når demokratiet trues og folket blir manipulert.

Sammen med karakterene er målet å utforske, både polariserte meninger om tabubelagte tema, og hva som ligger bak noen av holdningene rundt disse. Det sees også nærmere på hvordan trollfabrikker kan påvirke folket og demokratiet, og konsekvensene av dette. Hvilken verden vil vi leve i om folket blir manipulert av de som sitter med makta? Om demokratiet ikke lenger er et faktisk demokrati? Om makthaverne tillater seg drøyere og mer ekstreme tiltak for å få grep om befolkningen, også på et plan hvor de ikke lenger kommuniserer åpent og ærlig, men overstyrer og gir seg og sine definisjonsmakten? Hva er egentlig konsekvensene av et slikt samfunn? Har folket godt av alt de ikke vet – eller…?

Innholdet i sceneteksten setter fokus på etiske spørsmål og moral knyttet opp mot både handlingene de to utfører, men også et bredt spekter av ulike tema som engasjerer og tidvis også definerer oss som samfunn. Det hele er fremlagt i en naturalistisk stil, men i en nær fremtid hvor tematikk og ulike problemstillinger ligger svært nær vår egen tid, samtidig som den digitale utviklingen og presset på samfunnet og de som sitter på makta har økt betraktelig. Makthaverne er villige til å systematisk manipulere folket gjennom denne trollfabrikken. Konfrontasjon mellom makta og representanter av folket ender nødvendigvis ikke som man skulle ønske, men forhåpentligvis vil frustrasjonen i de gale valgene som blir tatt kunne bidra til både engasjement og diskusjon rundt hva vi selv aksepterer som samfunn. 

Manuset utvikles med støtte fra Kristiansand Kommune, Agder Fylkeskommune og Fritt Ord.

SpeTakkel
av Jon Erik Myre

Tre svært ulike karakterer må jobbe sammen for å redde sin arbeidsplass. En etablert og anerkjent regissør er hentet inn for å redde det lokale teaterets fremtid. Produksjonslederen vet ennå ikke helt innholdet i produksjonen de har booket, men har stor tro på at de vil selge bedre enn på lenge ved å ha tatt inn en såpass kjent kunstner til sitt lille teater. At han at på til skal ha en urpremiere hos dem er det største som har skjedd på huset i manns minne. Vaktmesteren på huset hjelper til der han kan, og blir brått en viktig brikke i regissørens visjon. En visjon som gradvis viser seg å ikke være så konkret og klar som den burde vært. Særlig med sesong-lanseringen bare noen timer unna. 

SpeTakkel er et satirisk skråblikk, både på teater- og kulturbransjen, på publikum og «folk flest», og på samfunnet vi lever i. Et samfunn i stadig endring hvor folks prioriteringer og verdier til enhver tid er oppe til vurdering. Behøver vi for eksempel de levende kulturopplevelsene? Og hvilken nytte gjør egentlig disse kunstnerne?

Historien er myntet på alle de som liker levende kulturopplevelser, og er en kommentar på både teateret, kunstnerne, publikum og samfunnet for øvrig. Vi opplever tidvis stor dissonans i teatrenes programmering og publikums ønsker og etterspørsel. «Stor kunst» blir et vagt begrep, med et åpenbart subjektivt utgangspunkt, og denne diskusjonen blir tatt opp i forestillingen. Nær og emosjonelt påkoblet kunst, servert på en tilgjengelig måte, kan i visse kunstnermiljøer anses for å være for banalt og enkelt, å kreve for lite av sitt publikum, og i «rett innpakning» også som kommersielt.  Til gjengjeld må man kunne anerkjenne at godt salg først og fremst betyr at en nerve er truffet, og at innholdet byr på noe appellerende for publikum. Ønsket er å komme nærmere publikum, og møte dem i dialogen rundt hva produsenter og leverandører av scenekunst gjør og tenke «feil». For når alt kommer til alt er det jo publikum vi lager kunsten for. Forestillingen bruke humor, både for selvkritikk og for å viske ut de barrierene som for visse utilgjengeliggjør kunsten og teateret som både form og arena.

Veggen
av Jon Erik Myre

En mann har kommet hjem for å besøke sin far. Han har fått påvist demens, og har blitt langt verre siden sist sønnen var hjemme. Når han banker på døra nekter faren å slippe ham inn, og kjenner ikke igjen sin egen sønn – i hvert fall ikke fullt og helt. Som et bilde på denne frarøvende sykdommen vil den fysiske veggen mellom dem fungere som et hinder for en nær og ærlig samtale dem imellom, og de to vil til en hver tid befinne seg på hver sin side av denne veggen, og i hver sin «virkelighet». En hjerteskjærende skildring om familie, sannhet, skyld og en umulig dialog.